Fatigue

Puls-journalisten Anbjørg Sætre Håtun har stått frem i flere kanaler og fortalt om hvordan det kan oppleves å slite med fatigue etter at den "konkrete" behandlingen er over. Hun var sengeliggende i mer eller mindre 3 år etter operasjoner, cellegift og stråling. Omtrent halvparten av pasientene opplever varierende grad av denne bivirkningen av sykdom og behandling.
Mange opplever dette som værre enn det å takle kreften og behandlingen, fordi i de fasene får man forståelse og støtte av de nærmeste og kolleger, men når behandlingen er slutt, og man slås i bakken av en usigelig slapphet, kraftløsthet, men ikke ser syk ut, da er det ikke så lett å få forståelse eller hjelp. Jeg skriver ikke mer om det selv nå, men viser til det som har stått i media i det siste, samt refererer til presentasjonen til Tore Schjølberg, lektor ved Høyskolen i Oslo (se innlegg fra Folkemøte 6. oktober). Han har også skrevet innlegg i Athene (Foreningen for brystkreftpoerertes forening): http://www.ffb.no/Medlemsblad.asp?meny=7,47&act=read&RecNo=484

Her er linker til artikler om Anbjørg Sætre Håtuns erfaringer:
http://www.dagbladet.no/magasinet/2005/09/26/444541.html
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2020598.ece
http://www.seher.no/php/art.php?id=413260
http://www.klikk.no/kjendis/kjentefjes/article342904.ece
+ artikkel i KK 40/2008 (29. september).
Link til boken "Livslyst" (dvs nesten det samme som jeg har kalt blogen min - Agapi Zoi), der hun har skrevet om sine opplevelser:
http://www.tanum.no/product.aspx?additem=8202287413&page=product.aspx&isbn=8203236340&r=1 eller
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3136741
En annen brystkreftrammet som har slitt med fatigue i tre år er Synnøve Gjelsvik. Hun skrevet innlegg i medlemsbladet Athene, og fortalt om dette i Puls på nrk TV. Her er innlegget hennes i Athene:
http://www.ffb.no/Medlemsblad.asp?meny=7,47&act=read&RecNo=686

Avslutningsvis denne gang, har jeg lyst til å legge inn den siste videoen til et annet forbilde: Anastacia - hun har Crohns sykdom, og har i tillegg gått gjennom brystkteftbehandling!

Hårløs (men ikke håpløs) ferie

Det var godt med en liten hvil, enten det var på en skrøpelig tavernastol eller i det krystallklare vannet ....

Bortsett fra noen få dager i rekonvalesensperioden etter kirurgien i sommer, har det ikke blitt noen ferie i år. Det har ikke vært mulig å planlegge noe slikt før jeg visste hvordan jeg ville reagere på cellegiftbehandlingen. Heldigvis har jo det gått veldig bra, men håret forsvant jo, og reise til sol, varme og sjø uen hår, men med parykk, skaut og hatt, var jeg ikke sikker på om jeg ville trives med. Det endte likevel med at jeg slo følge med venner som skulle sørover i høstferien. Det er jo ikke så varmt i Sør-Europa på denne tiden, så dermed ville det ikke bli uutholdelig med "plastluen".

Som det fremgår av bildefilmen, fikk jeg litt sol på skallen også. Liker uansett å finne strender der det ikke er andre, men denne gang var det ekstra deilig å være alene uten nysgjærrige blikk. Koste meg med lydbøkene "Havets katedral" og "Kretadøgn" i tillegg til musikk på mine oppdagelsesferder og strandopphold.

Det gjorde godt å kjenne sol, varme og salt sjø på kroppen, og slappe av noen dager i hyggelig selskap. Fikk ladet opp litt psykisk til den mørke høsten som sniker deg innpå her hjemme.

For tiden er jeg ikke sykmeldt. Har vært på noen foredrag om behandling, trening og kosthold ved kreft, og økonomi knyttet til kronisk sykdom generelt. Skal skive mer om dette i andre innlegg, og må finne ut mer om jobbens forsikringsordninger før jeg tørr å ta ut mer sykmelding uten at det er absolutt kritisk. Får bruke et par egenmeldingsdager i forbindelse med behandlingen i mellomtiden.

Noen av bildene jeg tok på stranden er kanskje litt spesielle, men jeg synes faktisk de er ganske fine!

Fjerde gift-cocktail i dag

Tirsdag hadde jeg samtale igjen med onkologen om videre behandlingsstrategi. Det kan gå et par uker til før jeg får beskjed om hva de lærde kommer frem til at er det beste i mitt tilfelle. I mellomtiden er det FEC som gjelder, og i dag hadde jeg fjerde omgang med den giftblandingen. Nå er klokken snart midnatt, og det ser ut som jeg kan konkludere med at det gikk like greit denne gangen også! Ble litt småkvalm ut på ettermiddagen, nå er den på retur. Jeg har vært utrolig heldig - hører jo om andre som er kvalme og kaster opp i en uke etter hver gang...

Da jeg kom hjem i 12-tiden, var det deilig å sitte på "hjemmekontoret" på terassen. Puslet litt med å komme ajour med E-post, men fikk også slappet litt av.

Jeg går jo til og fra de fleste gangene jeg er på Ullevål, så også de to dagene denne uken. Fine synsinntrykk på veien ser du her.

Fysisk aktivitet og kosthold

Grethe Waitz og Wencje Andersen om
fysisk aktivitet og kosthold ved kreft

Ullevål har mange fine tilbud til kreftpasientene (og en del til de pårørende). Riktignok har jeg ikke vært helt fornøyd med markedsføringen, og ikke minst; info om at man må melde seg på flere av disse. Nå har jeg i god tro stilt opp to ganger på fulltegnede aktiviteter. Den siste var om fysisk aktivitet og kosthold, men der fikk jeg lov å bli selv om det var overbooket. Fysioterapeuten fra Ullevål og Grethe Waitz, som selv fikk kreftdiagnose for 3 år siden, snakket om fysisk aktivitet og trening.

På få år har pendelen svingt fra "ta det med ro, ikke slit deg ut" osv, til at ganske mye trening (3-4 timer pr uke med aerob - pust&pes&svett - trening) er bra. Og for de som blir slitne av sykdom og/eller behandling, er fysisk aktivitet enda viktigere for å "reboote" systemet. Trening skal visstnok gjøre at den som er uten ork får mer energi.

Personlig har jeg egentlig ikke erfart dette, hverken før eller etter kreften.

For meg virker det faktisk litt negativt når jeg har kunnsskap om at trening reduserer risikoen for tilbakefall/død, og likevel klarer jeg ikke å trene nok! Det gir meg en følelse av å mislykkes, og dermed blir jeg stresset (se eget innlegg om stress litt før dette). Heldigvis har de to siste talerne (Waitz og en av onkologene på Ullevål) trøstet med at alt er bedre enn ingenting, og dermed kan jeg snu det til at jeg er stolt av meg selv for den store fremgangen siden i vinter!

Wenche Andersen, kokken fra "God morgen, Norge!", ga gode oppmuntrende tips om mat som både er lett å lage, sunt, og bedre tolerert når man sliter med kvalme, minntørrhet og dårlig apetitt. Jeg tipset om Kreftforeningens brosjyre, og der med ble en bunke av disse hentet frem. Så var et utlodning av boken "Mat mot kreft", og jammen var jeg blant de heldige vinnerne! Her er link til mer om denne boken:

http://www.kreftforeningen.no/aktuelt/boken__quot_mat_mot_kreft_quot__i_butikken_9202

Mat mot kreft - Bok fra Kreftforeningen på Kagge forlag

For eller i mot stress?

Aftenposten hadde et interssant innlegg i forrige uke. Dette snur opp ned på det som er den rådende påstanden om kreft og stress: Disse går ikke bra sammen! Den nye hypotesen er at stress kan være positivt for kvinner med brystkreft (østrogen anses som en av årsakene til brystkreft) fordi kroppens oppbygging av stressmolekylet kortsol går på bekostsning av østrogen som er et råstoff for kortisol. Mindre østrohen = mindre kreft - sterkt forenklet.

Ikke lett å vite hva man skal tro, og enda vanskeligere å vite hvordan man skal prøve å innrette deg! Jeg liker jo høyt aktivitetsnivå både i jobb og privatliv. Vil gjerne ha mye gjort, og synes det er en god følelese når jeg vet jeg lykkes med det en dag. Samtidig er jeg redd stresset fyrer opp under sykdommen slik det har vært hevdet til nå.

Mange forteller meg også at jeg må roe ned selv om jeg føler meg bra nå, ellers kan riset bak speilet være til bakeslag etter at behaandlingen er over i form av ekstrem tretthet - såkalt fatigue. Dette får jeg nok høre mer om den 6. oktober på et folkemøte om brystkreftbehanlding og fatigue. Kanskje det dukker opp referat her.

De nære ting

De små tingene får nok større plass og er blitt viktigere for meg. Jeg tror jeg er blitt litt flinkere til å sette pris på de fine øyeblikkene, nyte det jeg synes er vakkert: natur, musikk, (lyd)bøker og masse mer.
Kanskje passende å gjengi diktet "De nære ting" av Arne Paasche Aasen?

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,
det er som du glemmer de nære ting,
det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,
hva er det du søker, hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,
så rommer den noe ditt hjerte har kjær.
På ropet i skogen skal ingen få svar,
finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,
kan hende du alltid har eiet den selv.
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lær deg å elske de nære ting.


Den fine neslesommerfuglen på en syrinhortensia (videoen øverst) er et eksempel på dette. Stod lenge å beundret den og "tok den med meg" i kameraet.

For to uker siden, var jeg på tur i Hemsedal, og fikk noen fine sanseinntrykk da også. Et par av dem ser du her.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det jo, og det er mye sant i det. Selvfølgelig synd det må så sterke virkemidler til for at jeg (og andre i lignende siuasjon) skal våkne.

Retningslinjer for cellegiftbehandling

Misforstod når jeg hadde time hos onkologen ved siste cellegiftdose. Har derfor ikke fått tatt opp videre behandling slik jeg hadde håpet. Jeg har tidligere spurt hvorfor ikke Norge har endret retningslinjene for behandling slik de har i Danmark, og visstnok i Sverige.

Det jeg tenker på, er brukav cellegifttypen taxaner (Taxotere og Taxol). Jeg har sett dokumentasjon for at bruk av slike midler som erstatning for halve dagens standardbehandling gjør at flere prosent av pasientene lever lenger. Dokumentasjonen er lagt frem av verdens ledende onkologer på de største kongressene. Jeg vet jo at det mange faktorer som spiller inn, og at det derfor ofte nødvendig å analysere resultatene for undergrupper av pasienter (svulststørrelse, antall lymfeknuter med spredning, alder etc), men uansett har i allefall danskene innført dette som standardbehandling. Hvorfor konkluderer danske onkologer annerledes enn norske?

Bisfosfonater (brukes for å forebygge beinskjørhet - osteoporose) har også vært fremmet som en mulighet for å bedre prognosen i kombinasjon med cellegift. De endelige reultatene fra studiene forligger ikke ennå, men det virker fristende å foreslå dette i tillegg... Her er link til en artikkel om dette i Dagens Medisin: http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/06/20/bisfosfonat-reduserer-tilb/

Retngslinjene for behandling i Norge, ligger på nettsiden til Norsk BrystcCancerGruppe (NBCG): http://www.nbcg.no/nbcg.blaaboka.html#Anchor-13-37516

Må også "skryte" litt av (behandlings)tilbudet ved Ullevål. I dag har jeg vært på 90 min foredrag om brystkreft og behandling av dette på sykehuset. Det var et tilbud til pasienter og pårørende, men også sykepleiere fra avdelingen hørte på. Ikke så mange pasienter (Ikke godt nok markedsført???), men veldig bra tilbud.

Fysioterpeut (inkl. "trimrom"), psykolog og sexolog er andre tilbud til pasientene. Snart skal jeg på det populære sminkekurset også!

Ullevål fikk god reklame pga. disse tilbudene i siste utgaven av Puls - Vel fortjent! Her er link til innlegget på Puls, NRK tv 15. september: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/144357

Jobbfrustrasjon

Jeg har jobbet en god del av tiden etter at ”lynet slo ned”, for tiden kanskje 70%, og det er nok i meste laget i forhold til situasjonen. Nå prøver jeg å redusere uten å føle frustrasjon – og dermed mer stress. Følgende tiltak settes i verk:

• Har heldigvis fått avtale med en tidligere kollega som skal avlaste meg med en del prosjekter
• Fått sykmelding på 50 %
• Fått aksept fra sjefen om å legge opp arbeidsoppgavelisten min slik at den skal passe med ca 50%.

Har hatt aktiv sykmelding til nå, men da har jeg ikke noe ”tak” som begrenser hva jeg gjør og sier ja til å gjøre. Dermed har jeg nok tatt på meg oppgaver som ikke er blitt gjort, delvis av kapasitetsgrunner og delvis pga ”Chemobrain”. Resultatet er at jeg blir lei meg over at jeg ikke takler situasjonen og ”ikke leverer”, at kolleger ikke vet hva de kan forvente av meg, og at jeg dermed skaper problemer.

Jeg vil jo fullt tilbake til jobben min etterhvert, og jeg liker å stå på og få til ting. Det er derfor frustrerende å blitt satt litt på "park". I mellomtiden må flere oppgaver delegeres til andre kolleger, evt. nedprioriteres. Heldigvis har jeg gode og forståelsesfulle kolleger som ikke maser, og som har påtatt seg oppgaver for meg. Takk skal dere ha!

Chemobrain

“ When cancer treatment disrupts your thinking and memory” (ref. Mayo Clinic) De fleste av oss spøker med vi har "Alzheimer light", ikke husker om vi er medlem i "Kortidsminneforeningen" osv. Jeg også, men jeg ar nå fått noe annet å skylde på, nærmest en diagnose: Chemobrain/Chemo Brain/Chemo-Brain! Hadde hørt litt om det på forhånd, så helt overraskende er det jo ikke, men plagsomt! Roter og glemmer noe helt forferdelig, og i dag tok det helt av - etter at jeg altså ikke fikk med meg at legetime og cellegift skulle vært i går... Den naturlige forklaringen er at torsdag er "min" dag, men da legen skulle reise (på kongress kanskje???), ble det onsdag. Det hadde jeg altså ikke registrert.... : ( I dag fortsatte det. Grunnet det voldsomme regnværet, bestemte jeg meg for at jeg skulle slippe å gå. Tok bilen, og fikk problemer med å finne plass nær Kreftbygget. Tok en sjanse, og la igjen lapp om at jeg var straks tilbake etter blodprøver for cellegiftbehandling. Kom derfor i seneste laget - for så å oppdage at jeg hadde glemt prøverekvisisjonen! Dermed ble det ekstra stress for å skaffe ny ASAP. Klarte det, og pustet lettet ut mens blodet rant i reagensrør. I resten av timen før behandlingen, hadde jeg planlagt å låne flere lydbøker på biblioteket, men siden det fremdeles regnet kraftig, og jeg ikke hadde fått trimturen min, stakk jeg innom "Pusterommet" og tok noen øvelser (bildebevis vedlagt). Så var det klart for ny giftdose - nesten...



Rutinemessig spør sykepleier om navn og nummer - den passerte jeg glatt - men så: "har du tatt kvalmemedisineringen i dag?" (Pause - sjokkreaksjon) Det hadde jeg glemt! At det går an! Å glemme å handle mat på vei hjem, eller hvor jeg har lagt TV-brillene er så som så, men BEHANDLINGEN MIN!
Chemobrain er grundig omtalt på troverdige kilder som mayoclinic.com http://www.mayoclinic.com/health/cancer-treatment/CA00044, cancer.org. USA Today, BBC osv. Det er ikke sikkert om konfusjonen skyldes behandlingen (alene). Reaksjonen på diagnosen og alt som følger med av livsendringer er kanskje vel så viktige årsaksfaktorer. På nettsiden fra Mayo klinikken har jeg funnet følgende:

• Word finding. You might find yourself reaching for the right word in conversation.
• Memory. You might experience short-term memory lapses, such as not remembering where you put your keys or what you were supposed to buy at the store.
• Multitasking. Many jobs require you to manage multiple tasks during the day. Multitasking is important at work as well as at home — for example, talking with your kids and making dinner at the same time. Chemotherapy may affect how well you're able to perform multiple tasks at once.
• Learning. It might take longer to learn new things. For example, you might find you need to read paragraphs over a few times before you get the meaning.
• Processing speed. It might take you longer to do tasks that were once quick and easy for you.

Føler absolutt disse fenomenene har slått til mer og mer de siste ukene. Jeg er ikke alene: 20-30% av de som gjennomgår kjemoterapi opplever dette varierende grad. Noen studier viser at halvparten har hukommelsesproblemer. Problemene kan henge i 1-2 år etter behandlingen, så jeg håper på forståelse og tålmodighet fra de som omgås meg!
For at ikke det samme skal gjenta seg neste gang, la jeg inn huskeliste for medikamenter, rekvisisjon og behandling rett i kalenderen på PC’n på riktig dato! Heldigvis ble det torsdag (selv om det var satt opp på onsdag igjen).
Generelt må jeg bli enda mer strukturert mht å skrive opp hva som skal gjøres og når, legge tingene på rett plass etc. Litt mindre stress generelt vil nok også hjelpe.

Tredje runde FEC i dag

Klokken er snart halv ti på kvelden, og formen er som sist: Litt rar i hele kroppen, og særlig magen, men ikke egentlig nok til å kalle det kvalme. Tar det med ro, og satser på at det går bra denne gangen også. Har derfor avtalt hyttetur i ro og mak fra i morgen til søndag. Det blir nok mye pusling med PC og lydbøker, men kanskje en liten tur i den friske luften også Spent på om det er litt høstfarger i fjellet?

Hvordan virker cellegift?

Dette spørsmålet har jeg fått flere ganger. Setter inn en liten snutt jeg fant på YouTube som forklarer på en enkel måte virkningsmekanisme og hvorfor man får de typiske bivirkningene. Kreftceller er karakterisert ved at de mister "spesialiseringen" sin, dvs. de gjør ikke den jobben de skal, samtidig som de deler seg ukontrollert. Det vil si det er ikke samme balanse mellom celledeling og celledød som i friskt vev. Cellegift virker ved å hindre celledeling på forskjellige måter. Noen av disse er:

• Hindrer arvestoffets doble tråder i å skille lag, slik de må for at cellene skal deles
• Går inn som falske byggesteiner i oppbygging av de nye cellenes arvestoff
• Eller hindrer at det vokser nye blodkar i nærheten som forsyner kreftsvulsten med næring.

Dermed er det celler i deling som rammes, og siden kreftceller ofte deler seg raskereenn andre, rammes de mest. Men andre celler i rask deling får også "juling". Det er særlig celler i tarmen, blodceller og hårceller. Dette er noe av forklaringen på at kvalme, redusert inmmunforsvar (og dermed infeksjoner mm) og hårtap er vanlige bivirkninger. Kvalmen skyldes nok andre mekanismer rent kjemisk på kvalmereceptorer også.
Noen an dere som leser dette, vet sikkert mer om dette, og kan gjerne sende meg en mail for å korrigere/tilføye!

Xrissi

Ikke kvalm denne gangen heller!

Bare en liten uggenhet i kroppen noen døgn. Satt på terassen allerede kvelden etter med venner & vin. Samme helgen klippet min venninne håret - det lille som var igjen super-guttekort så det ikke skulle være så sårt å se se store hårtjafser ramle av. Lørdag til søndag hadde familien "sigøynerleir" (det er vel ikke helt polistisk korrekt med et slikt uttrykk, men ...). Hyggelig familietreff med deilig mat og drikke, delvis måneformørkelse, og eksponering av bilder via prosjektor på husveggen! Noen sov i telt, andre feiget ut og fant en gjesteseng. Søndagen gikk vi tur i skogen, og fant masse deilig kantarell - mm-m-m-m-m.

Skogens gull!

Sist helg var jeg på hyttetur med min far. Ikke vært der siden oktober, sså det var deilig å se naturen og hytta igjen.

På taket av hytta

I morgen er det "team building" med jobben - dessverre med hjemmelekse som jeg ikke har gjort, så det er nok på tide å stoppe nå,

PS! Har lagt til en liten filmsnutt i forrige innlegg.

Xrissi

2. runde FEC

Epirubicin-posen sett i kunstnerisk hjerteformet perspektiv

Dråpekammer med epirubicin ("Campari")
- den man mister håret av, og som gir kvalmen

FEC = 5-Fluorouracil, Epirubicin og Cyklofosamid, og er altså coctailen jeg skal ha totalt 6 ganger etter norske gjeldende retningslinjer. I dag var andre gang, og med en av mine kunstneriske søstre med min side, ble det filmet og tatt mange bilder. Bare et lite glimt av det noe mer anonyme her. Her er en liten filmbit også.

Farvel, hår! - På gjensyn!

Ikke så morsomt å børste håret når det løsner sååååå mye hår! Nå er det helt glissent selv om jeg knapt rører det. Merket følelsene tok meg da jeg merket at hårstråene raser av. Litt irrasjonelt at jeg reagerer så sterkt på det når jeg vet det skal skje, jeg vet at det kommer tilbake etter at celleforgiftningen er over, og jeg vet at parykkene er finere enn min egen sveis. Men likevel kom klumpen i halsen og noen tårer.

Selve den fysysiske følelsen ved å miste håret var jeg ikke forberedt på. Alle som har hatt langt hår, og har hatt hestehale høyt på hodet (Grorudpalme) eller stramme fletter, kjenner følelsen får man løsner på håret om kvelden. Den samme følelsen fikk jeg da jeg vasket håret sist. Helt øm/støl i hodebunnen. Også en rar følelse når jeg legget hodet på puten om kvelden. Nå er det så glissent at dere må regne med parykk/skaut etc fra nå av og i månedsvis fremover.

Prøvde parykken "i plenum" for to kvelder siden, og fikk mange positive kommentarer på "looken". Litt greit å ta litt av alle reaksjonene før det var helt alvor..... Faktsik var det litt gøy å ta ut litt andre sider av seg selv i forkledning, for eksempel som R&B-sanger med to mørke kjekke musikere!

Har det som fisken i vannet!

Tar en liten "pause i pausen" - mest for å takke for alle hyggelige hilsner! Benytter anledningen til å vise at jeg har det som fisken i vannet.

NB! Det kan ta litt tid å åpne videoen!

Svarer ofte når folk spør hvordan jeg har det: "Jeg er ikke syk!" Selvfølgelig vet jeg det kan være noen slemme celler i kroppen et sted, og at det gjenstår mye behandling, men akkurat nå føler jeg meg faktisk ikke syk i det hele tatt! Har fått et par arr jeg kunne klart meg uten av forfengelighetsgrunner, men er nå nesten helt kvitt "vondten" i armhulen. Nå er det akkurat en måned siden siste brystoperasjon, og i gårhadde jeg første gå-joggetur. Takk til nabo'n som dro meg i gang! Svømming går også bra selv om jeg merker høyrearmen blir raskere sliten, og "lytter" til det.

Har også vært og sett "Mamma Mia" igjen med søster og niese. Enda bedre opplevelse denne gang! Og så har jeg lyttet meg gjennom "Hodejereren" av Jo Nesbø. Den aanbefales også på det sterkeste!

Gratulerer forresten til kusinen min som har fødselsdag i dag!

Bloggpause?

Antar det blir litt stille frem til neste giftdose. Har det bra, og kunne skrive om mye, men lite som berører situasjonen som er årsaken til denne bloggen. Holder forresten på med en prøveversjon av en litt mer avansert nettside. Kanskje jeg bytter etterhvert.

Dagens bilde viser meg i et stup bra bryggekanten her jeg er vokst opp. Sjeldent skjønne dager vi har har hatt nå! Slutter nå for å prise sommerværet (Ca 31ºC!)!

Første forgiftning vel overstått!

Forberedte første cellegiftrunde med en rolig kveld på terassen med noe av det beste jeg vet: Krabbe og hvitvin, Har nemlig fått høre at man ikke skal nyte favorittmat/-drikke rett etter kur hvis man blir kvalm. Da er det stor sjanse for at man ikke vil like det igjen senere! Her ser dere stemningsbilder fra kvelden med min eldste niese og meg. Lyttet til en av Kaja Finnes visueliserings-CD'er til innsovning.

Under ser dere giften på vei inn i kroppen via venflon. Dette er det andre stoffet i den såkalte FEC-kuren. E'en står for Epirubicin, og ser ut som Campari! Det er den som evt. gir den fryktede kvalmen. (Dessuten tisser man ofte rødt en stund etterpå.) Etter det siste stoffet, kjenner man ofte en rar fornemmelse oppover bak nesen og pannen (som å lukte på noe sterkt???), og det varer et par minutter. Det skjedde med meg også, men det var alt jeg merket bortsett fra stikket i armen når venflonen ble satt inn.

Ved siden av meg var det en snedig PC'dings med internett, TV mm - alt styrt med touch på skjermen. Kanskje jeg oppdaterer siden min mens jeg sitter der neste gang?

Hadde dyttet i meg kvalmeforebyggende medikamenter om morgenen før jeg tok en times gå-/joggetur avbrudt av en halvtimes fysioterapi. Gikk til og fra Ullevål, og forsøkte å roe ned og ikke fokusere for mye på fysiske reaksjoner. Proppet i meg neste dose kvalmemedisin, og ble døsig etter en stund. Hadde en vag fornemmelse av at "noe" skjedde i kroppen, og la meg nedpå en stund. Ble vekket av en av minbe kjære søstre som hadde stelt istand lett sjømat, og det gikk greit ned. Ikke spesielt dårlig, bare litt "rar".

Sov godt om natten, og i dag har jeg vært helt fin! Ikke kvalm i det hele tatt! Sykepleier og lege har ringt for å høre hvordan det står til, og begge sa at den gode reaksjonen på første runde, kan være en god prognose for påfølgende runder. Håper og tror det!

Er nå i barndomsjhemmet på Nesodden - rett ved sjøen, og nyter en rolig lun sommerkveld etter årets første sjøbad. Har jo ikke kunnet gjort det før i år på grunn av operasjonene. Det var nyyydelig! Gleder meg til formiddagsbad i morgen!

Fint skjellet

Skrev tidligere at jeg var veldig fornøyd med skjellettet. Her kan dere også se det hvor fint det er!

Har problemer med internettilgang hjemme, og det kan vare til minst 7. august! Det er GET, det! Virker jo så fint i reklamen, men jammen har jeg hatt mye tull, både med PVR-boksen og modem til bredbånd. Ergrer meg at de tar full pris når de ikke kan levere fullgod vare. Grrrrrrrrr! Vet derfor ikke når jeg får lagt inn neste innlegg.

Håret er på plass!

Her er første parykken jeg har valgt. Den andre blir det vel bilde av i et senere innlegg. Den ligner noe mer på min egen frisyre.

Starter cellegiften på torsdag. Var på apoteket og hentet kvalmestillende tirsdag. Støttet min gamle arbeidsgiver GSK med original Zofran istedet for generisk : )

Egoistisk

Fikk denne nydelige pasjonsblomstplanten av min niese - faktisk samme dag som jeg fikk påvist at jeg har brystkreft. Hun gav meg den av helt andre årsaker, men det var selvfølgelig ekstra hyggelig med en oppmuntring den dagen. Har tenkt litt på hva slags følelser bevisstheten om sykdommen har utløst. "Pasjon/passion" = lidenskap er faktisk dekkende for mange av følelsene. Merkelig jeg skulle få denne blomsten akkurat den dagen?

Har også tenkt over at det er lett å bli egoistisk og selvopptatt i en slik situasjon. Det føles så bittert å bli rammet, og da er det lett å synes synd på deg selv. Dette kan lett bli forsterket av andres reaksjon: "Stakkars deg!" Og da er veien kort til navlebeskuende selvmedlidenhet.

Min intensjon er å være snill med meg selv på en slik måte at jeg opplever gode ting og ikke sliter meg ut. Dette for å styrke immunforsvaret som så kjemper mot at de muterte cellene får spre seg. I tillegg vil det nok kreve en del å kjempe mot bivirkninger av behandlinegn. Men dette må ikke få føre til at jeg bare tenker på meg selv, eller misbruker diagnosen til å oppnå fordeler eller sympati! Si derfor fra til meg om dere ser tegn til at jeg havner i den fellen!

Xrissi