Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Follow by Email

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

søndag 29. juni 2008

Status 29. juni 2008

Siden forrige oppdatering, har det gått litt begge veier:
  • Onkologen har fått fremskyndet operasjonen til 3. juli. Det er jo bra.
  • Analysen av vevet som er operert ut fra armhulen, viste at 7 av 23 var maligne. Det er ikke bra…

Til gjengjeld gjør onkologen det som er mulig for at evt. spredning skal oppdages så tidlig som mulig. Det blir derfor sjekk av lever, skjellett og lunger så fort som mulig. Antar at det også ligger i kortene at dette skal gjøres regelmessig dersom det ikke er noe å se nå? (og det skal det ikke være!!!)

Så blir det oppstart av cellegiftbehandling ca 20. juli.

Jeg jobber med aktiv sykemelding. Skal ikke slite meg ut, men gjør det jeg synes er viktigst og hyggeligst – Skal jo tilbake for fullt senere, og da vil jeg være med å påvirke hva jeg skal tilbake til. Dessuten tror jeg det er viktig (for meg) at livet i mellomtiden også er litt ”som vanlig”, både for å ta tankene vekk fra det vonde og skremmende, og som en del av min måte å slå tilbake på, ikke gi meg!

Har fått – og får – veldig god hjelp med viktige steg i kontakten med behandlingsapparatet. Andre har kommet med nyttig
litteratur om brystkreft og innspill vedr. visualisering. Atter andre står parat til å hjelpe når jeg gir signal om det. TAKK SKAL DERE HA ALLE SAMMEN! Det er jeg som har sykdommen i kroppen og skal sloss mot den, men jeg sloss ikke alene! Godt å ha dere rundt meg alle sammen på hver deres måte!

Noen har gitt uttrykk for at det er vanskelig å vite om det er ok å ta opp temaet og spørre hvordan det går. Mitt svar til dette er at det bare er å snakke/spørre som dere føler for, bare dere er forberedt på at det kan bli et tårevått svar.


Xrissi

søndag 22. juni 2008

Status 22. juni 2008




Forventer ikke at alle skal ha interesse av å holde seg oppdatert om hva som skjer med meg og sykdommen, men mange spør om hva som skjer, og da synes jeg det er praktisk å informere på denne måten. Da slipper jeg å gjenta alle detaljer så mange ganger, samtidig som jeg jo gjerne vil at de som ønsker skal få vite hva som skjer.

Jeg ble operert 3. juni, og skulle få svar på analysen av det som ble operert ut 20. juni. I mellomtiden har jeg også fått kontakt men en av landets beste brystkreftonkologer, og det var en stor lettelse da han sa seg villig til å følge meg opp vedr. behandling når kirurgen gir slipp.

Patologen har konkludert med at svulsten er sterkt østrogenpositiv. Det er en stor fordel i forhold til respons på medikamentell behandling. Svulsten er også Her negativ. Det er også bra. Svaret på analysen av lymfeknutene foreligger ikke ennå.

Dessverre viste det seg at det ikke var ”frie render” på den siden av svulsten som er inn mot brystkassen. Det betyr at det blir ny operasjon. Kirurgen har tatt så lite han kunne for et kosmetisk best mulig resultat, men altså ikke nok til at det er sikkert at det ikke er kreftceller igjen. Kirurgen som opererte meg, har ikke anledning til reoperasjon før 9. juli. Tirsdag skal jeg snakke med onkologen igjen. Han skal forsøke å få finne ut om en av de andre kirurgene har anledning tidligere.

Reoperasjon var selvfølgelig et tilbakeslag, og betyr selvsagt en forsinkelse i hele prosessen, men det er selvfølgelig det eneste rette å fjerne resterende mistenkelig vev.

Etter den initiale skuffelsesreaksjonen har jeg nå summet meg igjen, og klarer meg rimelig bra. Setter pris på lyspunkter og ”fordeler” denne uønskede fasen i livet medfører. Skulle gjerne vært foruten, men opplever også mye positivt!


Xrissi