Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

onsdag 10. september 2008

Jobbfrustrasjon

Jeg har jobbet en god del av tiden etter at ”lynet slo ned”, for tiden kanskje 70%, og det er nok i meste laget i forhold til situasjonen. Nå prøver jeg å redusere uten å føle frustrasjon – og dermed mer stress. Følgende tiltak settes i verk:
  • Har heldigvis fått avtale med en tidligere kollega som skal avlaste meg med en del prosjekter
  • Fått sykmelding på 50 %
  • Fått aksept fra sjefen om å legge opp arbeidsoppgavelisten min slik at den skal passe med ca 50%.

Har hatt aktiv sykmelding til nå, men da har jeg ikke noe ”tak” som begrenser hva jeg gjør og sier ja til å gjøre. Dermed har jeg nok tatt på meg oppgaver som ikke er blitt gjort, delvis av kapasitetsgrunner og delvis pga ”Chemobrain”. Resultatet er at jeg blir lei meg over at jeg ikke takler situasjonen og ”ikke leverer”, at kolleger ikke vet hva de kan forvente av meg, og at jeg dermed skaper problemer.

Jeg vil jo fullt tilbake til jobben min etterhvert, og jeg liker å stå på og få til ting. Det er derfor frustrerende å blitt satt litt på "park". I mellomtiden må flere oppgaver delegeres til andre kolleger, evt. nedprioriteres. Heldigvis har jeg gode og forståelsesfulle kolleger som ikke maser, og som har påtatt seg oppgaver for meg. Takk skal dere ha!