Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Follow by Email

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

søndag 28. februar 2010

Leddbivirkninger - igjen!

Klosterparty - før dansen brøt løs

Hadde en måneds pause med aromatasehemmer (antiøstrogen medisin) fra jul. Begynte på igjen med et annet merke - Aromasin (eksemestan fra Pfizer). I følge legene ved Ullevål skulle det være en mulighet for at det ikke skulle bli problemer med leddsmerter ved å bytte til et annet legemiddel i samme gruppe.

Omtrent 4 uker uker etter oppstart var jeg på jobbreise i Praha. Gikk litt rundt i de vakre brostensbelagte gatene, og kjente jeg hadde vondt under fotsålene igjen. Har også merket at fingrene er blitt mer hovne igjen, og at jeg har noen underlige symptomer nedover i bena fra over knærne mot tærne, spesielt etter at jeg har lagt meg om kvelden. En slags kilende fornemmelser. Ikke vondt, bare rart. Siden jeg hadde lyst å oppleve litt av Praha de timene jeg hadde anledning, prøvde jeg å ikke tenke så mye på det.

Fredag kveld var det stor fest i et kloster (!) med dans. I timesvis nøt jeg rytmene på dansegulvet, og klarte stort sett å fortrenge smertene i føttene. Slo til og med hjul på dansegulvet! Det har jeg ikke kunnet siden oktober pga. bivirkningene. Men lørdag morgen, fikk jeg "straffen". Kom meg nesten ikke ut av sengen, og har bare så vidt klart å kreke meg rundt siden. Nå er det knærne som er rammet. I dag kom jeg hjem fra Praha, og brukte ca 20 minutter opp trappene til leiligheten med to små kofferter.... Det gjø vondt!!!

Tror ikke jeg kan akseptere så stor livskvalitetesreduksjon i drøyt 4 år til for en forholdsvis liten gevinst på effektsiden, så det er vel ikke usannsynlig at jeg går tilbake til tamoxifen igjen etter samråd med lege.

Samtidig som jeg klager litt, er denne helgen en påminnelse om at jeg er blant de heldige her i verden, ref. jordskjelv på 8,8 i Chile, og tsunamien som fremdeles herjer tvers over Stillehavet.

lørdag 20. februar 2010

Mine nye fordeler

Nå er det omtrent en måned siden operasjonen. Det har gått veldig greit. Omtrent ikke vondt. Tok smertestillende kun operasjonsdagen, og selv da bare "for sikkerhets skyld".

Selv om det vanlig med noen ukers sykemelding, ba jeg om bare to uker - og aktiv sykemeding. Jeg jobber jo mest med hodet og fingene, så det skulle gå greit å jobbe.

Som sagt er dette noen uker siden, og det har ikke vært noe problem å jobbe. Eneste problemet var at det kom så hel...s mye sne også i denne peroiden. Jeg måtte derfor måke/grave for å få parkert bilen to dager etter operasjonen. Godt ikke kirurgen så det! Men det gikk fint, både med måkingen/parkeringen og meg.

Fjernet bandasjen etter 5 dager. Det hadde nesten ikke blødd. Resultatet så også bra ut. Faktisk var det kreftopererte brystet nå det peneste! Det andre kunne gjerne vært enda litt mindre for symmetriens skyld, men slikt er det bare jeg selv som ser.

De første par ukene hadde jeg BH på natt og dag. Den ene BH'en er som en veldig "tight" elastisk trøye, og faktisk sover jeg gjerne med den på fremdeles. Godt med litt ekstra støtte.

I begynnelsen skal man ikke løfte mer enn et par kilo. Det varte ikke mange dagene før den grensen var brudt.... I tillegg til snemåking, må jeg jo bære opp alt jeg trenger av mat etc pluss PC omtrent hver dag. Har også vært på jobbreiseiser et par ganger allerede, og koffertene går ikke ned og opp trappene til 5. etg av seg selv.

Jeg har fått frosset medlemsskapet i Elixia i 2 måneder. Skal heller ikke trene på en stund. Jeg er flinkere til å overholde det.