Bokomslaget til Anbjørgs bok om livslyst
I forbindelse med årets Rosa sløyfeaksjon, hørte jeg et foredrag av Anbjørg Sætre Håtun om livslyst og 10 bud for å mestre livskriser som kreftsykdom. På en måte selvfølgeligheter, men likevel så viktig å få det gjentatt og "holdt frem i lyset". Det re så lett å glemme i hverdagens mas og jag! Jeg husker ikke alle budene, og heller ikke ordrett de jeg husker, men vil referere det jeg husker.
- Ikke kast bort krefter på å plage deg over ting du likevel ikke kan gjøre noe med (for ekstempel: Kunne jeg unngått dette dersom jeg hadde trent mer?)
- Gled deg over det positive
(Nyt det som gir deg glede, ta vare på det, samle på det, for eks. lage minnealbum å se på for å forsterke det positive når du trenger det) - Lær deg stressmestringsteknikker
(Puste dypt og rolig for å få tilbake kontrollen, gjør aktiviteter ekstra langsomt, snakk langsomt, bruk visualiseringsteknikk, ex http://www.kajafinne.no/) - Vær glad i kroppen din
(Kropp og sinn må samarbeide)
Kunne ha skrevet mer selv, men sparer tid å krefter på å låne tekst fra en annen blogger -
http://barbeint.wordpress.com/:
"Helt fra jeg snurret nøkkelen rundt i døren, tok på meg de hvite hanskene fra H&M og spaserte ut mot den kjølige kvelden kjente jeg tårene. De viste seg ikke, men de lå der og ventet. Det visste jeg helt fra jeg gikk hjemmefra. Foredraget var ikke trist. Det var rørende, men ikke trist. For Anbjørg er en sterk person. Hun har iallefall kommet fra situasjonen sterk. Hun har lært, og valgt å gjøre noe med det som var. For hun var sengeliggende, og deprimert, og hjelpesløs. Ut ifra all svakheten, vokste det små styrker, hver dag. Hun satte seg mål og bestemte seg for at dette skulle gå. Hun hatet kroppen sin som hadde gjort henne syk. Likevel begynte hun heller å se seg i speilet og elske den. Iallefall prøve. Prøve å elske fordi den gjorde faktisk alt den kunne for å bli frisk, den også. Den kjempet hardt dag og natt. Og nettopp derfor, burde hun bli venner med kroppen. Hun sluttet å si ja til alt. Hun kunne fortelle at hun stod som programleder for Puls og kunne kjenne at blodet presset mot bandasjen rett under genseren. Da sluttet hun å si ja, til alt. Anbjørg fortalte om 10 bud, regler, hjelpemidler eller råd. Hva enn du trenger å kalle det for at det skal hjelpe deg. Hun gikk grundig igjennom disse rådene. Og alt hun sa er sånn man vet fra før. Men man trenger liksom å høre det i ny pakning for at det skal få virkning. Vi trenger å få forklart det så ofte som mulig, og minne oss selv på så ofte som mulig at det er slik det burde være.
Budene gikk ut på å være glad i seg selv, stole på seg selv og puste. Ikke bare puste som i Yogaøvelser, men faktisk ta seg tid til å kjenne egen puls, og gjøre ting sakte for å kjenne at pulsen synker. Hun sa så mye bra, og så mye som ikke bare hjelper for syke, men også pårørende og de som bare trenger litt livslyst.
Etter foredraget kunne man kommentere. Det var mye jeg ville si. En jente strakk hånden i været. Hun hadde tørkle på hodet. Hun ville takke. Og der ble det stopp. Og der kjente også hun tårene presse på, og stemmen balanserte på en tynn line. Og hun ville bare takke, og hun hadde lest alt, og følte en inspirasjon i kroppen. Og jeg satt, sikkert 30 stoler fra henne og kjente smerten hennes gjennom rommet som elektrisitet. Og det traff fingrene mine, og det pumpet seg opp og samlet seg i hjertet. Og alt jeg ville var å klemme henne. Og elektrisiteten sprer seg til øynene og jeg gråter ukontrollert. Og Anbjørg går av scenen og klemmer henne, og store mannen ved siden av meg har tårer, og kjæresten har blanke øyne."