Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

tirsdag 13. januar 2009

Nyttårsforsett: Mer fysisk aktivitet

I perioder av fjoråret var jeg ganske flink (til meg å være) med trening. Grunnet en blanding av at jeg egentlig ikke liker det så godt, at det alltid er så mye annet som er mye viktigere akkurat, og tid/krefter til behandlingsrelaterte ting, ble det mindre trening på slutten av året. Fra lille juleaften til i dag, har jeg omtrent ikke rørt meg. Merker det både på formen og livvidden.... Neuropatien i føttene får ta litt av skyden, men det er mest en unskyldning.

Fikk denne fine treningsplansjen fra en bekjent (Takk, M!). Kanskje denne formen for motivasjon kan virke for meg? Ikke helt uten bivirkninger om det blir mye trening, kanskje. Alt med måte!
Satser på at det nye året skal bli bedre. Vet det er opp til meg, og bare meg. Det er mine prioriteringer, det er jeg som skal være piloten i mitt liv!

fredag 9. januar 2009

Hva skjer med håret?


Mange cellgiftbehandlinger er slemme mot håret, og mange må regne med å miste alt - i en periode. Om ikke greit, så i alle fall et offer så godt som alle er vilige til å ta når man rammes av en så alvorlig sykdom.
Jeg tror de fleste også er spent på hvordan håret blir nåe det vokser ut igjen. Jeg har hørt mye forskjellig:
- Noen får krøller selv om håret var glatt tidligere
- Noen har sagt at håret blir annerledes i struktur
- Noen har sagt at fargen kan bli annerledes!
- Noen sier at slike endringer bare er midlertidige
- Noen sier slike endringer varer
Men jeg tror ikke det finnes noe data om dette. Forstår at det er viktigere å forske på viktigeree ting om liv og død og alvorlige bivirkninger, men kanskje Kreftforeningen eller Foreningen for brystkreftopererte kunne gjøre en spørreundersøkelse blandt sine medlemmer om hva som har skjedd med håret når det volser ut? Det burde ikke være all verdens kostbart eller vanskelig. Mange ville nok synes det var interessant å få noen svar!

Kan bloggen min hjelpe andre?


Et par av sykepleierne på Ullevål har sett bloggen min, og nevnt at den kanskje kunne være av interesse for andre (pasienter/pårørende). I dag ble jeg oppringt om dette. De vil se på den med tanke på om noe kan brukes som info for andre i lignende situasjon. Husker jo særlig den første tiden - hvordan jeg letet etter informasjon, så om dette kan være til hjelp for andre, er det kjempefint!

Ferdig med giften!

5. januar fikk jeg siste paclitaxel-dose. For første gang fikk jeg ikke infusjonsreaksjon - det var nesten skuffende! Har jo vært litt spennende hvordan det skulle gå etter den første reaksjonen, og jeg har jo ikke vært redd siden jeg vet ingen har død av det, og det er prosedyrer på hva som skal gjøres om noe skjer.


Likevel tok det sin tid med sakte opptrapping av infusjonshastigheten i begynnelsen, så raskere, og til slutt normalt. Selve infusjonen av paclitaxel tok vel et par timer, men hele prosessen tar det meste av dagen. Fra jeg går hjemmefra til jeg er hjemme (30 min hver vei), går det ca 8 timer....


Nå håper jeg nevropatien (de rare feilsignalene fra nærvene) i føtter og fingre går tilbake. Vet det tar tid, og skal være tolmodig.