Fikk denne nydelige pasjonsblomstplanten av min niese - faktisk samme dag som jeg fikk påvist at jeg har brystkreft. Hun gav meg den av helt andre årsaker, men det var selvfølgelig ekstra hyggelig med en oppmuntring den dagen. Har tenkt litt på hva slags følelser bevisstheten om sykdommen har utløst. "Pasjon/passion" = lidenskap er faktisk dekkende for mange av følelsene. Merkelig jeg skulle få denne blomsten akkurat den dagen?Har også tenkt over at det er lett å bli egoistisk og selvopptatt i en slik situasjon. Det føles så bittert å bli rammet, og da er det lett å synes synd på deg selv. Dette kan lett bli forsterket av andres reaksjon: "Stakkars deg!" Og da er veien kort til navlebeskuende selvmedlidenhet.
Min intensjon er å være snill med meg selv på en slik måte at jeg opplever gode ting og ikke sliter meg ut. Dette for å styrke immunforsvaret som så kjemper mot at de muterte cellene får spre seg. I tillegg vil det nok kreve en del å kjempe mot bivirkninger av behandlinegn. Men dette må ikke få føre til at jeg bare tenker på meg selv, eller misbruker diagnosen til å oppnå fordeler eller sympati! Si derfor fra til meg om dere ser tegn til at jeg havner i den fellen!
Xrissi
