Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Follow by Email

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

lørdag 3. mars 2012

Ny(e) pupp(er) - en del av behandlingen!



Disse modige damene var men i en markering foran Stortinget 1. mars i forbindelse med en avstemming om tilbud om rekonstruksjon innen en gitt tid bør være en del av brystkreftbehandlingen. I tillegg til vanlige "brystkreftofre", var mange kjente personer også med for å støtte kravet. Dessverre gikk det ikke veien denne gang, men aksjonen og debatten vakte mye oppmerksomhet. Neste gang saken skal opp på tinget er allerede 23. mars. Vi får krysse fingene .... Her er link til en video der en av forkjemperne - Lise Askvik fra P4 - får frem sakens kjerne. "Disse arrene er ikke vår skam"; sa hun blant annet. Nei, men det er skammelig at man skal måtte leve med slike synelige minner om det man har vært gjennom i maaange år!


Tøffe damer på barrikadene for at de selv og andre i samme situasjon skal kunne føle seg "hele" igjen. Dette er ikke kosmetikk! Det handler om (kjønns-)identitet, selvfølelse, bekreftelse på at man har vunnet over kreften, det handler om å forebygge depresjon og belastningsskader (pga. skjevfordeling av vekt) og mye mer. De lyktes ikke denne gang, men jeg håper og tror innsatsen ikke var forgjeves!