Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Follow by Email

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

onsdag 12. oktober 2011

Drug holiday - det ER bivirkninger!

"Drug holiday" - blant annet med svømming og avslapping på stranden

Etter å ha diskutert med og fått "tillatelse" fra onkologen, tok jeg en ca 18 dagers pause fra Nolvadex (tamoksifen) mens jeg var på ferie i september. Har jo hatt mistanke om at antiøstrogenet har en del av skylden for at jeg så brått ble stivere i kroppen, og spesialt fikk vondt i føttene, og stadige (nattlige) kramper i føttene.

Tenke ikke så mye på det i løpet av ferien - var mer opptatt av å nyte livet! Men da jeg begynte med Nolvadex igjen, var det ikke mulig å ikke tenke på at plagene var der igjen. Er ganske så sikker på at det ikke bare var at jeg "glemte" vondtene i ferien - de var ikke der!

Ser på dette bode positivt og negativt: fremdeles ca 2,5 år med plagsomme bivirkninger, men samtidig deilig å tenke på at jeg kanskje føler meg mye bedre når de 2,5 årene er over.

Slutte behandlingen vil jeg ikke. Tror på at tilbakefallsrisikoen reduseres betraktelig, og kan jeg unngå tilbakefall, så strekker jeg meg ganske langt ....