Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

mandag 1. desember 2008

1. paclitaxel - Mer spennende enn ventet!

Første (og foreløpig siste) gang jeg fikk behandling med Taxotere© (docetaxel) gikk det jo ikke så bra. Fikk masse bivirkninger, og selv om jeg ikke sa ”Stopp!” gjorde legene det, spesielt pga. kraftige reaksjoner fra tarmen. Derfor skulle jeg over på paclitaxel (generisk navn på det andre taxanpreparatet).

Første gang med paclitaxel var i dag. Også denne gang litt vondt å setet inn venflonen, men det er jo fort overstatt, da. Som med Taxotere, ligger man i sykeseng på enerom, og får premedikasjon (andre legemidler i forkant som skal dempe / forhindre bivirkninger) – dette tilfellet steroider, anti-H1- og -H2-histamin), og lege skal være tilstede i rommet de første 10 min av selve taxan-infusjonen. For ikke å være spesielt farget ift. mulige bivirkninger, leste jeg ikke om dette i forkant (og jeg har glemt det meste at det jeg kunne om det tidligere).

Plutselig – mens lege, sykepleier og jeg prater om ditt og datt (ikke sykdoms-/behandlingsrelatert) – merker jeg at det skjer noe i kroppen: En slags klump øverst i mellomgulvet parallelt med en slags gysning gjennom kroppen. Sa fra, men sa også at det sikkert var tilfeldig. I samme stund skjer det igjen, og jeg kjenner det blir vanskelig å puste. Deretter kjenner jeg at ansiktet blir varmt opp til øynene. Skjønte selvsagt da at dette var en infusjonsreaksjon, og lege og sykepleier hadde begynt å reagere. Infusjonen ble stoppet, legen ga oksygen og sjekket blodtrykk og puls. Jeg forholdt meg ganske rolig, og pustet så normalt jeg kunne i masken, og kjent at det raskt ga seg.

Etter at reaksjonen var over, fikk jeg mer antihistamin og steroid, og startet opp taxaninfusjonen igjen, men i halve tempoet. Det gikk bra. Etter en stund økte farten igjen, og det gikk også bra.

Nå er jeg hjemme og det er drøyt 3 timer siden siste dråpe rant inn i venen. Bortsett fra litt døsighet pga ant-H1-histaminet (Polaramin©), har jeg det helt fint, og bare håper det fortsetter slik…