Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

søndag 10. mai 2009

Hvordan håndtere en vanskelig livssituasjon?

Atter et godt tiltak ved Ullevål sykehus: Pasienter og pårørende inviteres til samtale grupper (2 timer ukentlig 6 ganger) med psykolog og kreftsykepleier.
Jeg deltok i en slik gruppe nå i vår, og synes det var verdifull erfarng å få med. seg. Lederne hadde gjerne litt innledning om et tema som resten av oss kunne kommentere ut fra våre individuelle ståsteder. Selv om alle har sin spesielle historie og situasjon, er det likevel mye vi har felles av tanker, følelser og erfaringer. Det kan hjelpe både en selv og andre å sette ord på dette og få tilbakemeldinger.
Personlig syntes jeg det var litt vanskelig at vi var en blandet gruppe av pasienter (og deres pårørende) med og uten spredning av sykdommen. Jeg følte det var nesten uetisk av meg å "klage" over mine "bagatellmessige" problemer så lenge noen av de andre kanskje ikke ville overleve frem til sommeren. Min situasjon og de problemer jeg har/har hatt er ille nok! Jeg må forholde meg til at jeg har fått påvist en potensiell dødelig sykdom - Den ville tatt livet av meg om ingenting ble gjort! Og jeg har en viss risiko for tilbakefall, så det er alvorlig nok.
Kanskje det ville vært bedre å dele opp gruppene ifohold til om kreften hadde spredd seg eller ikke? Uansett, det var en givende opplevelse med deling av sorger og gleder, og hvordan man best mulig håndterer hva man er oppe i.
Ønsker det beste for alle de andre som var med i gruppen!