Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Follow by Email

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

fredag 27. februar 2009

Det går strålende!

Slik ser røntegnstrålemaskinen ut

Stadig får jeg spørsmålet "Hvordan går det med deg?" Vet det er godt ment, men faktisk litt vanskelig å svare på. Hvis jeg skal tolke det som høflighetsfrase, kan jeg jo bare svare "Jo, takk, bare bra! Og hva med deg?" Men oftest tror jeg spørsmålet er ment alvorlig, og da vil jeg jo helst svare alvorlig. Det tar gjerne tid, og kan fort bli følelsesladet med klump i halsen og tårer i øyekroken. Jeg er bare sånn. Synes det er vanskelig å snakke om dette uten følelser, selv om det går mye lettere nå enn da diagnosen var fersk.

Når noen spør nå for tiden, har jeg faktisk et kort svar som også er ærlig: "Det går strålende!" Med all røntgenstrålingen, må det jo gi meg en utrolig utstråling! : )

Spøk til side; det går jo veldig fint med strålingen - så langt i alle fall. og nå er jeg halvveis . Begynner å merke litt sårhet i huden i området som får mest stråling, og litt vondt å svelge.
Øverste bilde viser hvordan strålingen foregår i praksis. Ligger på en benk - oftest med lydbok i ørene. På bildet under, blir tegningene forsterket med mer tusj. Dette gjøres nesten hver dag.



Så siktes maskinen inn via laserstråler som skal treffe tegningene på kroppen (se "Body art", 24. februar).



Maskinen rasler med blybrikker som stilles i forskjellige posisjoner for å skjerme ømtålelige organger fra det meste av strålingen. En alarmlyd høres mens de usynlige strålene trenger seg gjennom kroppen min. Maskinen beveges lansomt rundt meg, og det samme gjentas fra ryggsiden. Maskinen beveges, blybrikkene rasler, alarmen tuter med varierende lengde, i alt 8-9 ganger - så er det over - til neste dag. Dette tar bare noen minutter..