Om bloggen "Agapi Zoi"

Denne bloggen ble til da jeg stadig fikk spørsmålet ”Hvordan går det med deg?” etter å ha fått diagnosen BRYSTKREFT. Svaret har jeg forsøkt å gi her. Jeg har valgt å skrive under pseudonym. Jeg er åpen om sykdommen, - både her og i kontakt med de som vet hvem Xrissi Kopella er. Jeg har ingenting mot å snakke om temaet, men av og til ble det en påkjenning å gjenta det samme om og om igjen – derfor bloggen.
Men til dere som kjenner meg: Ta gjerne kontakt på telefon/e-post! (Dere som ikke kjenner meg, kan ta kontakt på
xrissi.kopella@live.no) Takk for at du bryr deg!
Til andre lesere: Jeg håper det jeg har skrevet og visualisert kan være til hjelp og interesse. Det er viktig å presisere at dette er min personlige historie. Den kan ha mange eller få likhetspunkter med historien til andre med samme diagnose. Heldigvis går det fremover med diagnose og behandling - Forhåpentlig vil kvinner om få år riste på hodet av hvor gammeldags det var i 2008.
Les innleggene i kronologisk rekkefølge (nedenfra) dersom du vil følge historien. Ellers vil titlene i arkivet gi en pekepinn på hvilke temaer jeg har tatt for meg.

Populære innlegg

Søk i denne bloggen

tirsdag 3. mars 2009

Tottelottene på bedringen vei!

Jeg har jo skrevet en del om hvor plagsom nevropatien har vært. På forhånd hadde jeg lest og hørt en del om denne type bivirkning av cellegift, men det artet seg mye værre enn jeg hadde forestilt meg. Derfor er det med stor glede jeg nå registrerer at nervesignalene som sendes nedenfra føttene nå er på vei mot det normale, og følelsene likeså! Nesten tre måneder har det vart til nå.

I slutten av januar var jeg på jobbreise til Barcelona. Forlenget oppholdet for egen regning fra fredag til søndag, og hadde gledet meg til å oppsøke mange severdigheter. Ikke var det for varmt, og ikke så mye turister, så forutsetningene var gode! ....... men jeg hadde glemt føttene. Allerede første kvelden var det ganske vondt. Jeg hvile et par timer på hotelrommet, og håpet massasje, strømpe- og skoskift kunne hjelpe. Men bare noen minutters gange i gamlebyen tur/retur en restaurant, ble en prøvelse. Dagen etter gikk jeg bare noen få hundre meter til Picassomuséet. Der kastet jeg meg ned på første og beste benk, rev av meg støvlettene, og masserte føttene dom en gal. Aksjonsradius ble vesentlig mindre enn planlagt.

Ser frem til å gå turer igjen, og gleder meg til sommeren når jeg skal rusle barbent med varm sand mellom tærne......